En liten fortelling om Svalbard og alle de små merkverdighetene man opplever her.

Mange spurte seg om hvor lenge denne byjenta skulle holde ut 78 grader nord, men tre år senere finnes jeg fremdeles her. På denne tiden har jeg rukket og filosofere om Svalbard og alle dets underfundigheter:

Første oppdagelse, den konstante tørsten:

Jeg våkner på natta, tørst. På morgenen tørst. Hver dag er en evig kamp mot sandpapiret som legger seg i ganen til en hver tid, sommer som vinter. Og selv om jeg aldri så mye heller i meg vann, er den der, tørsten, i den grad at jeg faktisk drømmer om det på nettene.

Dette fører meg til en annen utfordring, den merkelige smaken. Det tok tid å venne seg til at vannet i Longyearbyen ikke smakte helt som det jeg var vant til i Oslo. For smaker, det gjør det: mye. For min del så mye at jeg i begynnelsen helt sikkert bidro til at salget av Imsdal gikk til værs i Svalbardbutikken. Ikke det at jeg har statistikk på det, men tror allikevel at tomgodset som samlet seg opp hjemme, gav en statistisk sannsynlighet for at det stemmer.

Andre oppdagelse, mangelen på lukt:

Like sikkert som tørstens tilstedeværelse er fraværet av lukt. Longyearbyen er en kystby, men det er lite som skulle få deg til å tro det. Her finnes ingen lukt, hverken av blomster, sjø eller annen vegetasjon. Med unntak av plutselig eim av kloakk nå og da, er fraværet av lukt påfallende. Det er i utgangspunktet ikke noe jeg gikk og tenkte på før jeg reiste på min første fastlandstur etter et par måneder her oppe. Da jeg gikk langs gatene på Grünerløkka slo den intense lukta av gress mot meg, og denne gangen var det ikke av den typen gress som røykes, selv om også den kan avgi søte lukter på varme sommerdager i tigerstadens parker, men lukta av nyslått plen, av blomster og løv. Det var da det virkelig gikk opp for meg, at med unntak av kloakk, lukter det forsvinnende lite i Longyearbyen.

…og denne gangen var det ikke av den typen gress som røykes selv om også den kan avgi søte lukter på varme sommerdager i tigerstadens parker…

Tredje oppdagelse, alt du tar i blir til …

Støt! Etterhvert som vinteren skred frem og den tørre lufta ble enda tørrere fikk jeg smertelig oppleve en annen særegenhet i Longyearbyen. Alt du tar i og alle du hilser på slår gnister. Håret reiser seg og står som en flagrende halo rundt deg frem til sesongslutt. Plagsomt, ja, men det funker i det minste som en isbryter når du hilser på folk.

Fjerde oppdagelse, Ris på ros og info:

Da jeg kom hit het gruppa ris, ros og info i Longyearbyen. Ordet «ris» ble etterhvert fjernet på grunn av mye negativitet, men det tok ikke lang tid før trollingen var tilbake. Folk er sint på røykere, hundeeiere, turister, bilkjørere, gående, syklende, Sysla, Lokalstyre, lokalavisa og ganske mye annet. En fin syssel når man ikke har annet å gjøre er å bla seg gjennom de lokale gruppene for å få med seg folks frustrasjoner og bekymringer.

Kampen om parkeringsplassene:

Av alle bekymringer lokalbefolkningen har, finner jeg den om parkeringsplasser morsom. Etter 14 år på den såkalte møkka-løkka (sagt med all verdens kjærlighet), hvor man må kjøre rundt i opp mot en time for å finne parkering, har jeg latt meg forundre over dette. Det eneste som plager folk mer enn trusselen om å fjerne parkeringsplasser er mangelen på utsikt fra boligene sine. Tør jeg foreslå et titalls sovjetblokker med gjennomgående leiligheter og panoramautsikt? Det ville samtidig løst boligkrisen i byen for alle de som ikke er heldige å ha en arbeidsgiver som bidrar til subsidierte boliger.

Den plagsomme isbjørnen og alt den medfører.

Mange, inkludert meg, kommer opp hit med et ønske om å se isbjørnen, men du har større sjanse til å se folk beskytte seg mot den enn isbjørnen selv. Som finnmarking har jeg vært vant til å sove ute i telt eller lavvu, gå bekymringsløst fra fiskevann til fiskevann, uten å måtte tenke på så mye annet enn om jeg har med nok mat i tilfelle fiskelykken skulle svikte. Her oppe krever hver eneste tur utstyr til en miniekspedisjon. Og isbjørnen, vel, han er du heldig om du får se. En større bekymring er da hvorvidt alle menneskene som løper rundt med våpen faktisk er skikket til det. Jeg selv, for eksempel, fikk kjøpe våpen uten ett eneste kurs. Usikker på hvilken beskyttelse det faktisk er med våpen når adrenalinet pumper og isbjørnen kommer løpende mot deg. Faren var nok større for at jeg skulle skade meg selv i håndteringen av våpenet. Burde det kanskje være krav om sikkerhetskurs før man fikk utdelt våpen?

Svalbard-tillegget:

Ingen myte, iallfall ikke for meg. Der jeg tråkka kilometersvis gjennom gatene i Oslo, viser skrittelleren her oppe overraskende lite bevegelse, og det selv om jeg har hund. I tillegg til stor tilgang til burgere, pizza og alt annet usunt i byen , så hjelper det ikke på. Jeg ber dere som driver restauranter, Steve, Jon Einar, Hurtigruten, Kan noen snart satse på annet? For mitt eget magemåls skyld …  Jeg foreslår: Taco – på ekte, ala Tijuana i Oslo, salat, og da ikke bare noen salatblader med tomater til, nei, skikkelig crunchy greier.

Sjette oppdagelse, om ensomhet og kunsten og si adjø:

Alle kjenner til det gode samholdet i byen like godt som de kjenner til utfordringen med å si farvel til mennesker man har blitt glad i. Dette fenomenet gjør at det ikke alltid er like lett å komme opp her alene. Arbeidskollegaer, arrangerte turer, kor og idrettslag er vesentlig for og trives, men for alle finnes ikke disse nettverkene. Man finner rett og slett ikke sin plass i lille Longyearbyen, og disse flytter gjerne raskt, uten at det merkes for oss som elsker vår lille by her oppe i nord.